«Forbud mot mobiltelefoner i skolen er fremtidsrettet»

Bjørn Gabrielsen, Aftenposten 22. januar 2020

«Flere barn med uønsket seksuell atferd»

NRK 28. april 2020

Den viktigste grunnen til at skolen må forholde seg til det digitale er at skolens overordnede mål ikke er kunnskaper eller ferdigheter, men å forberede barna på verden. Ikke bare som verden i fremtiden, men også verden i dag. Verden i dag er digital, enten man vil eller ikke, og dette må skolen ta hensyn til.

@lektorengas

Til å begynne med er det viktig med en avklaring: Ingen er for at elever skal sende nakenbilder av hverandre i stedet for å følge undervisningen. Men å sette det opp slikt er et såkalt ‘reductio ad absurdum’ hvor man følger et resonnement inn i det meningsløse. Selvfølgelig kan mobiltelefoner brukes uvettig. Men det er jo nettopp denne faren som er en av mange grunner til at skolen skal forholde seg til det digitale. Det å hjelpe barn og ungdom til å leve i en verden med farlige verktøy krever utdanning i bruk av nettopp de verktøyene. Vi lærer barn å svømme fordi de kan drukne, vi holder oss ikke til å forby vann i skolen. Vi lærer barn riktig bruk av hammer, sag og drill på sløydsalen, fordi de kan være farlige brukt feil. Vi lærer barn den riktige måten å sykle i trafikken ved å ta dem med på sykkelturer, ikke ved å forby sykling.

Ifølge Barn- og medier-undersøkelsen fra 2018 bruker allerede 90% av norske tiåringer smarttelefoner. Dette kan for så vidt hende er en del av en uheldig samfunnsutvikling. Vi vet at barn leser mindre enn før og de er ikke så fysisk aktive som de burde. Men hvordan kan kritikerne være så sikker på kausaliteten? Ifølge undersøkelsen om barns fysiske aktivitet som ble presentert i Aftenposten i høst er barn «så inaktive at det går på helsa løs». Men, tallene har likevel stått i ro fra 2001 til 2016! Hvordan kan det gå an, hvis smarttelefonene har skylda? Skulle man ikke da sett en kraftig økning i antallet barn som er for inaktive?

Kan det være at det er noe helt annet som gjør at barn og unge er mindre aktive og leser mindre? Hva med en skole som siden NPM-reformer siden nittitallet har nedprioritert danningen, tenkningen, kunsten, utforskingen og leken, til fordel for krav om resultater, karakterer og teknisk rasjonalitet? Hva med et idrettstilbud som allerede fra skolealder krever flere oppmøter i uka, og dermed spiser opp all ledig tid barn har til frihet? Talentsatsinger og akademier med eneste mål om å skape toppidrettsutøvere? Da er det jammen ikke rart at barn flykter inn i Minecraft- eller Fortnite-verdener for å leke og utfolde seg.

Jeg mener man må vokte seg minst like mye for den ideologisk fløyen som mener det eneste skolen er til for er å lære barna tekniske ferdigheter for å være nyttige opp mot arbeidslivet.

Et vanlig argument fra de digitale skeptikerne er at næringslivstopper i Silicon Valley nekter barna sine å bruke skjermer fordi de er så avhengighetsskapende. Men skal vi virkelig ta råd fra tech-gründerne om hvordan vi skal leve livene våre? Steve Jobs nektet å lytte til skolemedisinen og døde derfor av helbredelig kreft, han var en visjonær/kynisk (alt etter som) og suksessfull næringslivsleder som kunne sin teknologi. Men teknologien er ikke lenger bare duppeditter. Teknologien har blitt kultur (spesielt gjennom sosiale medier), og kultur er noe det virker som at disse tech-toppene har et litt ullent forhold til.

Kultur er ifølge Roger Säljö våre samlede menneskelige idéer, holdninger, verdier, ferdigheter, kunnskaper og artefakter. Innebygd i artefaktene ligger også våre kulturelle ressurser, og de digitale verktøyene har dette på to måter. Både ved å være verktøy i seg selv, og ved å gjøre tilgjengelig en verden hvor vår kultur kan komme til syne. Jeg sier ikke at noe av dette er udelt positivt, men nettopp det er jo grunnen til at det hører hjemme i skolen. Det som hører hjemme i skolen er det elevene kan møte eller allerede møter i sin verden, og som har både muligheter og utfordringer knyttet til seg.

For å slutte der jeg begynte – dette betyr ikke at elevene skal ha fritt frem for å sende nakenbilder av seg selv og hverandre i matematikktimen – dette betyr at skolen må forholde seg til det digitale for å ha mulighet til å forhindre nettopp det. Dette betyr heller selvsagt ikke at skolen skal være ukritisk til hva slags utstyr man bruker, heller tvert imot. Nettopp for å sikre at ikke kommersielle krefter slippes mer inn enn det de allerede har gjort.

Det å hjelpe barn til å ha et sunt forhold til denne fantastiske, men også ikke problemfrie dingsen vi alle går rundt med, er viktig. Lærere har i dag metodefrihet, og den må de få beholde. Lærere klarer selv å finne ut hvordan vi skal forholde oss til smarttelefonen som fenomen – noen ganger må den legges bort, noen ganger er den utrolig nyttig.

Ja til digital danning i skolen – nei til et generelt mobilforbud.

@lektorengas

Illustrasjonsfoto av Przemyslaw Marczynski på Unsplash