I dag skriver NRK at «lærere mener det foregår for stor grad av digitalisering i skolen og etterlyser lærebøker til elevene».

En lærer ved Grim skole i Kristiansand varsler om at skolen mangler lærebøker, og at bøkene de har ikke er oppdaterte. Lederen i Utdanningsforbundet i Kristiansand følger opp med at «Digitale hjelpemidler overtar i altfor stor grad. Det finnes ikke ressurser og det foregår en snikdigitalisering i skolen.»

@lektorengas

Elevene får ikke bøker, lærere gjør seg til kriminelle ved å kopiere for mye, og forlagene får ikke penger til å utvikle nye læreverk. En ond sirkel som selvfølgelig har blitt forårsaket av disse farlige datamaskinene.

Det kan godt hende disse lærerne har rett i at Kristiansand kommune bruker for få penger på lærebøker til elevene i grunnskolen. Det kan også godt hende at de lærebøkene de faktisk har er utdaterte, slik det beskrives i saken.

Men det jeg lurer på er om det kan stemme at det er «snikdigitaliseringen» av skolen som er skyld i problemet, eller om det digitale nok en gang bare er en lettvint syndebukk.

For det første er det upresist å kalle den digitale revolusjonen en «snikdigitalisering». Det er ikke så mye snikete ved noe som har vært en uttalt politikk i over 15 år, for eksempel ble «digitale ferdigheter» allerede i LK06 formulert som en grunnleggende ferdighet. Jeg mener det å sette prefikset «snik-» foran noe man ikke liker er noe som ligner en hersketeknikk: Det antyder onde hensikter og fjerner muligheten for en opplyst debatt om temaet. Å diskutere en sak med en som har bestemt seg på forhånd for hva som er det riktige er bortimot håpløst – bare prøv å diskutere innvandring med en som bruker begrepet snikislamisering.

For det andre er det neppe sånn at utdaterte skolebøker er et nytt problem. Jeg husker veldig godt at da jeg begynte i tredje klasse på videregående i 1998 nevnte bøkene vi måtte kjøpe selv til faget Nyere historie, verken Berlin-murens fall (1989), Mandelas løslatelse (1990) eller Sovjetunionens oppløsning (1991) – tre rimelig viktige hendelser. Da vi skulle diskutere disse temaene fikk vi, ja du gjettet det, kopier av aviser og andre bøker. (Jeg er klar over at dette er et såkalt anekdotisk bevis, men det er neppe jeg den første som gjør meg skyld i i denne debatten.)

Når dette er sagt er det selvsagt mulig at det akkurat i Kristiansand kan være sånn at kommunens politikere har tenkt at det ikke er så farlig med disse skolebøkene når vi har digitale verktøy, og at det derfor ikke er nødvendig å bruke penger på bøker i tillegg til dingser. Men at dette er tankegangen i kommuner flest, slik det antydes i saken, har jeg, apropos anekdotiske bevis, ikke noe særlig tro på.

Senere i saken fremhever heldigvis utdanningsforbundlederen fra Kristiansand at det som er best er en blanding av digitale læreverk og bøker:

«Forskning viser at vi trenger begge deler. I et klasserom med et mangfold av elever må det være et mangfold av læremidler.»

Dette er en uttalelse jeg kan stille meg bak. Som jeg har skrevet om før er den viktigste grunnen til at skolen må forholde seg til det digitale er at skolens overordnede mål ikke er kunnskaper eller ferdigheter, men å forberede barna på verden. Ikke bare som verden i fremtiden, men også verden i dag. Verden i dag erdigital, enten man vil eller ikke, og dette må skolen ta hensyn til.

Og her er vi ved poenget med dette innlegget. Problemet her er at skoler ikke har ressurser til å kjøpe de læremidlene de trenger og de læremidlene de får er utdaterte. Derfor føler lærere seg tvunget til å kopiere ulovlig fra bøker de i mange tilfeller eier selv.

Men «snikdigitalisering» er ikke årsaken til problemet, og løsningen på dette problemet er ikke å kaste ut datamaskinene, det sier jo de intervjuede i saken selv. For det vil jo i så fall være det man kaller å rette baker for smed.

Løsningen er heller å finne ut hvordan det digitale kan være med på å utvide lærernes formidlingsmuligheter, fra den gamle verden hvor det eneste viktige i faget var det som sto i læreboka og hvor den eneste måten å formidle det på var gjennom lesing og skriving.

Jeg må være min egen lærebokredaktør, og ikke bare blindt stole på at utvalget en kommersiell aktør (og det må vi aldri glemme) har gjort for meg.

Det digitale gir nå meg som lærer muligheten til å formidle mitt fag ikke bare gjennom tekst, men også med bilder, video, lyd, animasjoner, presentasjoner, og andre hjelpemidler, på en måte jeg aldri kunne forestilt meg da jeg begynte på faglærerstudiet i Tromsø i 2003. Dette pålegger meg et stort ansvar, men gjør meg også friere til å forme mitt eget fag og min egen arbeidshverdag.

Digitalisering er ikke og kan ikke være en enkel og problemfri quick-fix som skal gjøre all læring til underholdning, men det er nok heller ikke noe som vil ødelegge våre barn og sette skolens mening og formål i fare. Det digitale er nok kommet for å bli, og vi lærere må bestemme oss for om vi skal stritte imot, om vi skal lene oss tilbake og godta alt, eller om vi skal bruke det digitale som et springbrett til å lære våre elever og oss selv å utøve større agentskap i våre liv enn tidligere mulig.

@lektorengas