Jeg har i en god stund vært med i ulike digitale grupper for musikklærere, og et spørsmål som jevnlig dukker opp er «hvordan jobber dere med kompetansemålet om kjønn og seksualitet i musikk?». Her er noen tanker om hvordan jeg berører temaet i min undervisning.

Kompetansemålets tekst er slik:

Mål for opplæringen er at eleven skal kunne undersøke hvordan kjønn, kjønnsroller og seksualitet fremstilles i musikk og dans i det offentlige rom, og skape uttrykk som utfordrer stereotypier

Læreplan i musikk (MUS01-02)

For det første er det viktig å påpeke at jeg ikke jobber med enkeltmål hver for seg, men kompetansemålene inngår i arbeidet med utøvingen av faget – med utgangspunkt i kjerneelementene. Kjerneelementene dreier seg om å danse, spille og synge, om å lage musikk, om å lytte til musikk og om å forstå ulike musikkers kulturelle kontekst.

Når vi spiller en låt med gitarer og synger til, kan vi for eksempel også snakke om låtas kontekst, lytte til og diskutere ulike versjoner, og lage egne uttrykk basert på låta vi tar for oss. Da har vi lett jobbet mot åtte av ni kompetansemål, men utfordringen ligger mange ganger i det tidligere nevnte kompetansemålet om kjønn og seksualitet.

Eksempelets makt

I min musikkundervisning handler ikke dette kompetansemålet om å ha tverrfaglige opplegg som ligner mer på seksualundervisning. Det handler mer om å vise fram mennesker og musikk som bryter ut av kjønnsstereotypier, som en naturlig del av musikkundervisningen for øvrig. Det vil altså si at når vi synger og spiller blues med gitar, så er det like naturlig å også bruke musikkeksempler av Deborah Coleman som av Muddy Waters. Sjekk ut Colemans versjon av låta Don’t Lie to Me.

Eller for eksempel når vi jobber med filmmusikk er det like naturlig å lytte til musikk av Anne Dudley eller Rachel Portman, som av John Williams eller Hans Zimmer (Sjekk blant annet ut filmmusikken til American History X (Dudley) eller Cider House Rules (Portman)).

Vi kan også gjennom aktiv lytting til James Galways fløytespill eller musikk produsert av TOKiMONSTA, eller ved å synge og/eller spille for eksempel Erlend Bratlands fantastiske versjon av You Raise Me Up eller Gotyes Somebody That I Used to Know, undersøke hvordan «kjønn, kjønnsroller og seksualitet fremstilles i musikk og dans i det offentlige rom».

Alt dette er selvsagt bare eksempler, velg gjerne dine egne eksempler som passer til din egen undervisning. Men bare husk at eksempelets makt er stort.

Likevel, jeg mener det som er like viktig som å være oppmerksom på kjønnsroller og stereotypier, er det å være oppmerksom på hva kompetansemålet ikke sier. Det sier nemlig ikke at kjønn, kjønnsroller og stereotypier skal diskuteres! Det sier at det skal undersøkes og utforskes. Hvordan undersøker og utforsker man best musikk? Jo, ved å lytte, lage og utøve.

Jeg tror at dersom man gjør et stort poeng ut av at «nå skal vi lytte til kona til Robert Schumann«, «her er en ikke-binær rapper» eller «se på klærne og sminken til David Bowie» så risikerer man å bomme på det man ønsker å oppnå med dette kompetansemålet. Det jeg tror er lurt er å vise fram at alle kan spille, synge, danse og lage den musikken de selv vil – men å være nøye med at musikken vi bruker som eksempler viser fram et mangfold og ikke en stereotypi.

Vi slutter selvsagt ikke å lytte til Beethoven og Grieg eller å spille og synge låter av Aretha Franklin og The Beatles, men jeg er nøye på at jeg også velger et bredt utvalg av kjønn, etnisiteter, nasjonaliteter, aldre og andre varianter av mennesker som eksempler. Men i min presentasjon viser jeg fram musikerne «først og fremst som artister«, og ikke først og fremst sine kjønn.

Stereotypier i praktisk musisering

Et område det finnes sterke stereotypier knyttet til kjønn og kjønnsroller er innen instrumentvalg.

I dagens kjønnsrollemønster i musikkbransjen kan vi bl.a. se et ujevnt antall når det kommer til kvinner og menn som spiller musikk og svært få kvinnelige instrumentaliser, men langt flere kvinnelige vokalister. Dette bunner i tradisjoner som har vært i mange år og som har ført til en ubevissthet rundt dette i samfunnet. Ved å satser mer på å gjøre tiltak for å få opp antall jenter som starter å spille tradisjonelle bandinstrumenter vil dette muligens øke både antall kvinner som spiller og fordeler kvinner på flere instrumenter enn bare vokal.

«Først og fremst artist eller først og fremst kvinne?» (Lise Bratsberg Myrvang, 2015)

Da jeg spilte i korps på nittitallet var det sånn at noen instrumenter var typiske «jente-instrumenter», mens andre instrumenter var typiske «gutte-instrumenter». De aller fleste som spilte de største og kraftigste instrumentene – slagverk og tuba – var gutter, og på de minste instrumentene – fløyte og klarinett – var det nesten bare jenter. De mellomstore instrumentene var mer kjønnsblandet. Denne ubalansen finner vi også igjen i populærmusikken. Se for deg et band med både gutter og jenter, der besetningen er vokalist, gitarer, keyboard, bass og trommer. Jeg gjetter på at mange da ser for seg at jentene synger og spiller keyboard, kanskje til nød en kassegitar, mens gutta spiller leadgitar, bass og trommer.

Jeg tenker at musikklæreren i grunnskolen kan spille en sentral rolle i å vise fram og oppmuntre alle barn og ungdommer til å lytte til, lage og spille den musikken de ønsker, uten å trenge å oppfylle forventninger knyttet til stereotypiske kjønnsroller.

Gutta må få like stor mulighet til å synge såre, fine og søte sanger eller å danse, som jentene må få til å komponere eller å skru lyd. Og (kanskje aller viktigst): skal man utøve musikk i samspill, så må læreren skape et miljø hvor alle barn og ungdommer kan få rom til å spille alle slags instrumenter og dermed ha mulighet til å nå læreplanens mål om å «skape uttrykk som utfordrer stereotypier».