At enkelte tekniske ferdigheter som tidligere har vært viktige får en annen status når nye teknologi blir vanlig er ikke overraskende, og at dette i mange tilfeller kan være uheldig er absolutt mulig. Likevel tar jeg meg selv i å tenke at noe av grunnen til dette i større grad dreier seg om hvordan teknologien blir brukt heller enn svakheter ved teknologien i seg selv.
Hvis man bruker nettbrettet som en digital simulering (for eksempel av en bok) er det ikke overraskende at simuleringen ikke tilbyr det samme som den fysiske representasjonen, mens hvis man bruker de digitale verktøyene til å gjøre noe som ikke er mulig (eller ikke mulig i samme grad) med andre verktøy så er det en helt annen sak.
Dette poenget er relevant i en pedagogisk kontekst. For eksempel noe så enkelt som lyd- og videoopptak var bare for 10 år siden ikke praktisk gjennomførbart i mange klasserom, nå er det en selvfølgelighet mange steder. Og når vi vet hvor kraftfulle medier for eksempel en podkast eller en YouTube-video er, skulle det bare mangle at ikke det å lære noe om disse formidlingsformene skulle ha en plass i skolen.
Jeg arbeider som musikklærer i grunnskolen og er masterstudent i musikkpedagogikk. Den teknologiske utviklingen har også påvirket mitt fagfelt. Siden lytting til ferdige innspillinger har blitt hovedmåten mennesker forholder seg til musikk på har skillet mellom amatører og profesjonelle blitt større. Kan det å komponere musikk ved hjelp av digitale verktøy som gjør amatørers komposisjoner mer lik profesjonelle musikkuttrykk være noe som gir «vanlige folk» selvtilliten tilbake til å være noe mer enn bare konsumenter? I fremtiden når vår kjøpekraft går ned, når vi ikke lenger kan reise så mye vi vil, og når robotene tar jobbene våre trenger vi noe å gjøre. Det å komponere musikk ved hjelp av digitale, og andre, verktøy, og dele musikken sin med andre, digitalt og analogt, er tilsynelatende noe mennesker liker å gjøre. Det kan gjøres på amatørbasis, økologisk og kortreist, og kan gi mennesker store opplevelser på både et mellommenneskelig, et estetisk og et eksistensielt nivå.
Nå er det riktignok sånn at teknologi som har virket løfterik i begynnelsen også har vist seg å ha tvilsomme effekter på våre forutsetninger som mennesker. Fossilt brennstoff var for 150 år siden en velsignelse som har gitt oss pålitelig internasjonal fly- og båttrafikk, og rask og effektiv veitransport av mennesker og gods, og bærekraften i denne teknologiske utviklingen er det nå all grunn til å stille store spørsmål ved. Men, likevel er det vanskelig å ta på alvor noen som mener at den beste løsningen ville vært om mennesket skulle gå tilbake til førindustrielle eller til og med førteknologiske samfunn. For hvor skulle man i så fall satt grensen? Hvilket år var det utviklingen hadde kommet langt nok?
Dersom teknologiene som i dag er direkte ødeleggende for vårt eget livsgrunnlag hadde vært utsatt for en kritisk refleksjon rundt hvilken påvirkning de har på både vår kultur og vår natur hadde nok verden sett annerledes ut. Denne sjansen har vi fremdeles når det gjelder digitale verktøy i skolen. Det å fornekte at fenomenet «det digitale» allerede representerer en betydelig faktor for endring av både oss mennesker og våre samfunn er etter min mening ikke særlig fruktbart for diskusjonen.
Nå når vi begynner å se utgangen av koronakrisen, er det viktig å gjøre seg refleksjoner rundt hva som har foregått med digitale verktøy rundt undervisningssituasjonen i skolen den siste tiden. Noe har fungert dårlig og noe har fungert overraskende bra, men det som er helt sikkert er at nå blir det viktig med en grundig evaluering av hva som har vært gjort med hvilke verktøy og hva dette har hatt å si for vår kultur – det er et spørsmål om digital danning.
Illustrasjonsbilde: William Iven på unsplash.com
