Det finnes mange musikkstykker som krever mye av alle som deltar i musiseringen, enten som lytter eller utøver. Ett av de mest utfordrende musikkstykkene jeg vet om er John Cages 4’33”. I hvert fall for sjuende trinn.
Performancekunst?
John Cage er kjent for sitt eksperimentelle musikkstykke 4’33”, som snur opp ned på hva vi tenker om musikk. Stykket, som varer i 4 minutter og 33 sekunder, består av tre satser der utøveren ikke spiller en eneste note. I stedet inviteres publikum til å lytte til omgivelseslydene – alt fra host til støy utenfra. Det hele handler om å utforske stillhet, som Cage mente ikke eksisterer, etter at han innså at selv i et lydtett rom kunne han høre sin egen kropp.
Cage forklarte at 4’33” handlet om å lytte på en ny måte. Han så lydene rundt oss som en form for musikk, og ved å fjerne det tradisjonelle musikkspillet, ble fokus flyttet til alt annet som skjer i rommet. Da pianisten David Tudor fremførte stykket i 1952, reagerte folk både med undring og frustrasjon, men det er nettopp denne uvanlige tilnærmingen som har gjort stykket legendarisk.
Kritikken har vært blandet. Noen så det som en genial idé som utfordrer hva vi kaller musikk, mens andre mente det var en provokasjon uten innhold. Likevel har stykket fått sin plass i musikkhistorien for å bryte med tradisjonene og få oss til å lytte til verden på en helt ny måte. Cages 4’33” minner oss om at lydene vi ofte overser, kanskje er musikk i seg selv.
Kritisk diskusjon
Ut over Cages egen forklaring om at fokus settes på lyder som mer eller mindre tilfeldigvis oppstår i rommet under framføringen, tenker jeg stykket like fullt setter fingeren på noe viktig angående fenomenet musikk:
Hvis man for eksempel spiller Lisa gikk til skolen på et piano, så er alle enige om at det er ett musikkstykke. Hvis jeg spiller den samme melodien, men legger inn tre sekunders pause mellom hver tone vil de aller fleste fortsatt være enige om at tonene hører til det samme musikkstykket. Et musikkstykke er med andre ord ikke avhengig av å ha kontinuerlig lyd for å være musikk, men pausene mellom lydene er også en del av musikken.
Vi konkluderer derfor med at oppgaven til en som komponerer musikk er å ikke bare planlegge hvilke toner vi skal spille, men også hvilke pauser vi skal spille. Og, hvor lange tonene og pausene skal være. Da er spørsmålet, hvor lang kan en pause være? Og, hvor mange av dem kan man ha?
Alt dette er det veldig morsomt å diskutere med elevene på sjuende trinn. Hos meg er det fast på programmet hvert år.
For det første reagerer elevene med alt fra sinne og frustrasjon til oppgitthet eller til og med fascinasjon når de opplever stykket for første gang. Jeg pleier å spille Berliner Philharmoniker sin versjon.
Jeg tenker at skal man gi elevene denne opplevelsen så er det viktig å tenke gjennom hvorfor man gjør det, og hvordan man gjør det.
Skal man fortelle mye om stykket på forhånd, eller skal man bare sette det på?
Skal man be elevene spesifikt om å være ekstra stille, eller skal man la skje det som skjer?
Hvordan skal diskusjonen foregå? Er det en fri diskusjon med diskusjonen selv som mål, eller skal man nå et bestemt læringsmål?
Og, ikke minst, skal man øve det inn og fremføre det? Det kan jo bli tidenes hit på en juleavslutning?
Kritikk og humor
Årets sjuendeklassinger kom med svært gode kommentarer, og noen av betraktningene er noe av det morsomste jeg har hørt på lenge:
- Dette er noe av det vanskeligste vi kunne spilt på konsert!
- Åh, jeg bare elsket begynnelsen på andre sats.
- Får de som spiller betalt for dette, så skal jeg og begynne på fiolin!
Har også plukket opp dette gullkornet fra kommentarfeltet på youtube:
- Jeg hører ikke så mye på John Cage, men når jeg gjør det så gjør jeg det ikke.
