Jeg har vært praksislærer for pedagogikkstudenter i mange år, og i forrige uke var nok en gruppe studenter ferdige med sin praksisperiode. Her er noen erfaringer jeg har gjort meg som veileder og lærer for studenter i praksis i musikkfaget.
Jeg synes det beste med å være praksislærer er at jeg får et kritisk blikk på også min egen praksis. I år har dette vært ekstra spesielt, i og med at jeg dette skoleåret også har tatt praksisveilederstudiet som er et samarbeid mellom Norges musikkhøgskole og Kunsthøgskolen i Oslo. Det betyr at jeg i år ikke bare har hatt et kritisk blikk på min praksis overfor elever, men også min praksis som praksislærer. Siden praksisstudiet hadde siste forelesningsdag i dag og jeg var ferdig med praksisukene for størstedelen av studentene i forrige uke passer det her med et kritisk blikk på egen praksis som praksislærer.
Det som her følger er ikke nødvendigvis noe mine tidligere praksisstudenter vil kjenne seg igjen i, men det er noe jeg håper mine fremtidige studenter vil kunne oppleve. Dette betyr likevel ikke at punktene under noe jeg ikke har gjort, men det er mer at jeg nå etter refleksjon og utvidet teorigrunnlag i forbindelse med studiet har sett hvor viktig dette kan være, for mine studenter.
- Før veiledning er det viktig med en tydelig forventningsavklaring. For eksempel er det stor forskjell på begrepet praksisveileder og praksislærer. Dette er det viktig å ha drøftet grundig med studentene slik at de vet hva de skal og kan forvente, og hva jeg forventer av dem.
- En viktig del av dette er også å avklare studentenes forventninger til hverandre. Er det et problem dersom det er store forskjeller i nivå eller interessefelt? Eller er dette noe vi alle kan lære av?
- Jeg vil også ha en forventningsavklaring med mine elever. For eksempel – Hva er grunnen til at de skal «utsettes» for uferdige lærere? Hvordan skal de forholde seg til meg når studentene leder undervisningen? Hva betyr det dersom jeg veileder studenten mens den underviser? Hva kan de forvente å lære av det å se meg veilede en student?
- Når studentene skal observere min og medstudenters undervisning må vi avklare på forhånd hva det er de skal observere og hvordan og hvorfor de skal gjøre det:
- Når studentene skal observere undervisning vil jeg de skal delta i undervisningen, for å oppleve hvordan det er å være elev.
- Når jeg observerer studentenes undervisning deltar jeg i undervisningen som elev. Når jeg rekker opp hånda og sier at «jeg forsto ikke det du sa», «jeg fulgte ikke med, så jeg så ikke hva du gjorde» eller lignende, betyr det at du må finne en annen måte å si eller vise fram fordi jeg tror instruksjonen ble for vanskelig for elevene.
- I veiledningssamtaler forventer jeg at studenter tør å være kritiske, både til sin praksis, sine medstudenter og til min praksis. Kritisk betyr ikke å være slem, men det betyr å stille spørsmål slik at vi alle kan bli flinkere.
- Det å være musikklærer har både en håndverksmessig side og en kunstnerisk side. Den håndverksmessige dreier seg i stor grad om klasseledelse og planlegging og gjennomføring av undervisning. Dette er noe som bør modelleres av meg og som studentene kan trene på. Den kunstneriske siden dreier seg for eksempel om valg av innhold i undervisningen, og her vil det være mer rom for utprøving og refleksjon.
- Som nevnt i forrige punkt må studentene trene på planlegging. I flere av bøkene fra praksisveilederstudiet påpekes det at studenter i liten grad får observere og ta del i lærerens planlegging av sin undervisning. Jeg vil derfor også at studentene skal observere meg planlegge min egen undervisning (som de senere observerer meg gjennomføre).
- Som praksislærer tilhører jeg mesterlæretradisjonen når det kommer til den håndverksmessige siden av faget. Når jeg modellerer planlegging av undervisning og når jeg modellerer klasseledelse i musikkrommet er jeg mesteren som vet av erfaring hva som fungerer, og som forventer at studenten «tar opp tråden» fra min praksis.
- Når det kommer til refleksjonen rundt klasseromspraksis og rundt de kunstneriske (innholdsmessige) valgene, tilhører jeg som praksisveileder den konstruktivistiske veiledningstradisjonen som beskrevet hos Kaare Skagen i boken I veiledningens landskap fra 2013. Den konstruktivistiske veilederen er en «tusenkunstner som bygger på sin kulturelle kunnskap», og denne ser på veiledning som en «moralsk handling mellom mennesker, der institusjonenes krav skal underordnes den veilededes behov». Ifølge Skagen vil ikke en konstruktivist sikte mot å «skape harmoni og enighet, men like mye å oppdage og formulere forskjeller».
- Det er fordi at i mitt klasserom er vi alle feiltastiske – både lærer, studenter og elever. Det er feil vi lærer av. Man kan slumpe til å gjøre noe riktig, og da lærer man ingenting. Gjør man feil må man sørge for at de ikke er bortkastede ved å gjemme dem bort, men vi må heller feire våre feil som gylne muligheter til læring.
Dette er ikke en oppskrift for å være en god praksislærer eller praksisveileder. Men det er noen punkter jeg har kommet fram til gjennom å bruke både veiledningsteori og egne erfaringer som grunnlag for et kritisk syn på egen praksis. I og med at vi alle er forskjellige, både praksislærer, studenter og elever, kan det hende du kommer fram til andre svar. Eller at du rett og slett er uenig. Og det kan hende at jeg selv om ti år har endret syn på flere av punktene selv. Det er ikke noe problem. Jeg er nemlig feiltastisk.
