Det er mye som er fint med å være musikklærer i barneskolen, men noe av det aller fineste er at mitt fag er det som alltid er naturlig å trekke fram når foreldre inviteres til skolens markeringer. Sommeravslutning er en magisk tilstelning hvor vi setter et punktum for skoleåret. Jeg synes de fineste sommerfestene er når vi kan samle alle skolens elever, foreldre og lærere til en felles markering. Men det er ikke bare enkelt å få til i praksis. Her er noen erfaringer fra sånn jeg løste det på skolen jeg jobbet på før koronaen kom.

Bakgrunn

Der jeg jobbet før koronaen startet vi i 2012 en tradisjon med at klassene ikke hadde separate sommeravslutning, men vi laget én stor fest i skolegården for alle. Etter mange år med forsøk med allsang, korsang, instrumentalspill og dramatiseringer som musikalske og kulturelle innslag så vi en del svakheter med det. For det første blir det lange sceneskifter, det blir gjerne veldig lange forestillinger, det er lite fleksibelt med tanke på værforbehold, og (som jeg erfarte da jeg selv etter hvert ble skoleforelder) det er ganske kjedelig å se framvisninger fra trinn hvor man ikke selv ha barn.

@lektorengas

En ny idé

Løsningen var danseforestilling: Alle trinn får danse til EN låt (ca 3-5 minutter hver), vi har effektive sceneskifter og minimalt med utstyr. Vi sperret av et område i skolegården som var «scene», helt uten sceneelementer eller opphøying, men bare rett på asfalten. Her er en illustrasjon av oppsettet:

Vi merket av hvor i skolegården barna og foreldrene kunne sitte, ut fra hvilket trinn de tilhørte. Foreldre som hadde barn på flere trinn ble oppfordret til å sette seg med de yngste barna.

Gjennomføringen

Som regel startet vi med første trinn og så viste alle klassene fram trinnvis opp til syvende. Noen år var det små endringer i dette pga dramaturgi eller andre mer tekniske grunner, men det var et poeng at syvende avsluttet siden de var avgangsklasse. Ett år var ikke syvende med på denne underholdningsbiten, da de hadde sin egen mer høytidelige syvendeklasseavslutning rett før.

Forestillingen startet med at det lokale skolekorpset marsjerte inn gjennom sceneinngangen, stilte seg opp og spilte to-tre låter. Mens skolekorpset spilte, stilte førstetrinnselevene seg klare til å komme inn på scena. Idet skolekorpset gikk ut kom førsteklassingene inn.

Mens førsteklassingene gjorde sin fremføring stilte andre trinn seg opp, og de gikk inn når førsteklassingene gikk ut. Dette systemet fulgte vi hele veien (og det hadde vi selvfølgelig øvd på tidligere på dagen) opp til sjuende.

I og med at foreldrene var samlet på trinn danset hvert trinn med front mot sine foreldre, slik at alle fikk sett sine barn.

Suksessfaktorer

Det som gjorde at denne måten var vellykket på var flere ting:

  • Ved dårlig vær ville dette vært lett å flytte inn i gymsalen. Da var planen å dele skolen i to – 1.-4. og 5.-7., hvorpå mellomtrinnet skulle gå med sine foreldre til klasserommet og vente til småskolen var ferdig. Å flytte inn fire høyttalere og ett miksebord ville være ganske lett. Heldigvis fikk vi aldri bruk for å gjøre dette de fem gangene vi gjorde det slik, fra 2015-2019.
  • Hele programmet tok ca en halvtime. Resten av kvelden var foreldre og barn fri til å prate og leke. Ingen kjedelig dødtid!
  • Dansing er lavterskel! Her er et eksempel på en dans vi brukte.
  • Ingen elevert scene. De som er superukomfortable med å danse fikk stå i midten der ingen så dem.
  • Ingen sang i mikrofoner = ingen feedback.
  • Minimalt med opp- og nedrigging.
  • Høyttalerne pekte innover mot danserne, vi trengte derfor ikke å ha lyden veldig høyt på for at alle skulle høre.
  • Likevel, det er alltid noen foreldre som tror det er greit å prate høylytt (til og med i telefon) mens barna viser frem. Når det er dansing med ferdig innspilt musikk er det mulig for ikke-lydteknikere å ha volumet såpass høyt at det overdøver pratingen.

@lektorengas

Et viktig sluttpoeng

Jeg synes det er en uting at alle skal filme alt barna deres gjør. Når jeg for eksempel selv er på konsert i kulturskolen blir min konsertopplevelse ganske forstyrret av å få lyset fra alle skjermene midt i fleisen. Dessuten tviler jeg på at mesteparten av filmene blir sett på. Da kan man like gjerne oppleve forestillingen mens den går live.

Dessuten er det betenkelig med tanke på personvern at barn filmes uten samtykke. Det mistenker jeg de færreste tenker på.

Ett spesielt grelt eksempel var en gang vi skulle ha en julekonsert og poenget var at forestillingen startet med en mørk scene, men hele scenen ble ødelagt av en mor som filmet alt – MED KAMERALYS!!

Etter den episoden har jeg startet med at jeg åpner ALLE forestillinger og konserter der det er barn med og jeg har en lederrolle med å si:

Velkommen til konsert! Vi har øvd skikkelig masse og gleder oss til å vise dere dette – live! Derfor ber vi alle om å legge mobiltelefonene i lomma, og følge med! For det er her og nå dette skjer – ikke på Snapchat senere i kveld!

Dersom det er en litt mindre gruppe elever, som en klasse eller for eksempel et skolekorps, pleier jeg å legge til:

Etter forestillingen vil vi stille opp slik at dere kan ta ett bilde av oss som et minne.

Epilog

Alt det jeg har skrevet er mine erfaringer. Dersom du som musikklærer har bedre erfaringer med andre måter å gjøre dette på er det selvfølgelig kjempebra! Alt må ikke være likt. Og om du bare vil ta med deg noe av det jeg har gjort er det også helt innafor.

I 2020 sa jeg opp jobben på denne skolen og bytta skole. Jeg tenkte at på det årets sommerfest skulle jeg gjøre noe helt spesielt, men det ble, som vi alle vet, ikke noe av. Derfor lagde jeg denne i stedet for å gjøre det live.

I fjor ble det ingen fellessamlinger eller forestillinger på den nye skolen. Men, hvis alt går som det bør, har jeg tenkt å ta med meg erfaringene jeg har skrevet om i dette innlegget, når jeg sammen med elever og lærere skal planlegge sommerfest på skolen hvor jeg nå har slått rot.