Formal lytting

En veldig viktig oppgave for oss musikklærere er å lære elever å lytte til musikk. Det handler om å kunne kjenne igjen og beskrive ulike musikalske virkemidler, både for å kunne få en bredere og dypere forståelse av musikk som fenomen, og for selv å kunne bruke disse virkemidlene til selv å utøve og lage musikk. Her er starten på en lengre serie innlegg om hvordan jeg driver lyttetrening på musikkrommet.

Ifølge læreplanen skal elevene utvikle «kompetanse i spill, sang og dans, i å lage musikk og i å forme og forstå et mangfold av uttrykk. Faget skal bidra til at elevene forstår hvordan musikk både springer ut av kulturer, skaper kultur og bidrar til samfunnsendringer, og elevene skal få erfare at musikk kan bidra til livskvalitet». Det å kunne å lytte til musikk er en viktig forutsetning for dette. I den nye læreplanen er ikke lenger musikklærerens oppgave å lære elevene å lytte til den riktige musikken som for eksempel Mozart, Beethoven og Grieg. I LK20 beskrives det derimot at musikklæreren skal lære elevene hvordan de kan lytte for å få «utvikle sine estetiske, kreative og skapende evner» og samtidig la elevene «møte et mangfold av kunstneriske og kulturelle uttrykk som åpner dører til større fellesskap».

Aaron Copland – What to Listen for in Music (1939)

Den amerikanske komponisten Aaron Copland skrev i 1939 en bok om det å lytte til musikk. Copland hevder at vi lytter til musikk på tre forskjellige nivåer – det sansende, det uttrykksfulle og det musikalske.

Det sansende er å lytte etter når vi bare opplever musikken for musikkens egen skyld, også gjerne som bakgrunnslyd mens vi gjør andre aktiviteter. Det uttrykksfulle dreier seg om å lytte etter en mening med musikken fra komponisten eller utøverens side. Og det musikalske nivået er når man bruker sine forkunnskaper mer eller mindre bevisst til å erfare det som skjer i musikken i seg selv.

Jeg er ikke nødvendigvis enig i alt Copland skriver, men hans tanker om nivåer i lytting har inspirert meg til å utvikle mine egne «kategorier» eller «nivåer» av lytting. Jeg kaller disse «formal lytting», «assosiativ lytting» og «narrativ lytting». Når man bedriver formal lytting lytter man etter «fakta» i musikken, altså prøver man å oppdage hvilke musikalske byggeklosser som er brukt – instrumentvalg, spilleteknikk, tempo, dynamikk, klanger, rytmer, melodier, harmonier og så videre. Det er altså en form for analytisk lytting. Det neste er «assosiativ lytting», der man forsøker å avdekke hvilken mening som er intendert fra den som har komponert musikken, den som fremfører musikken, og i de tilfellene det er aktuelt, den som har satt på cd-en, spotify-strømmen, grammofonplaten eller liknende. Når man har blitt tilfredsstilt på de to forrige nivåene går man over i et nivå jeg kaller den «narrative lyttingen», der man fortaper seg eller drømmer seg bort i musikken. Det er ikke nødvendigvis sånn at det man tenker på har noen direkte sammenheng med det som skjer i musikken, men i og med at det foregår mens man lytter er det ikke helt tilfeldig hva man tenker på heller. Hva man dagdrømmer om når man hører på Saties gymnopedier er nok forskjellig fra hva man dagdrømmer om når man lytter til Maja Ratkje, Duke Ellington eller death metal-versjonen av John Cages 4’33».

Det finnes utallige måter å beskrive og dele inn forskjellige musikalske elementer. I læreplanen beskrives dette som «puls, rytme, tempo, klang, melodi, dynamikk, harmoni og form«. Formålet med den formale lyttingen er å kunne kjenne igjen å beskrive disse musikalske elementene. Denne gjenkjenningen og beskrivelsen er grunnlaget for den dypere lyttingen som skjer i den assosiative og den narrative fasen, i tillegg til at det legger et grunnlag for at elevene kan bruke elementene når de selv utøver og lager musikk.

Den formale lyttingen kan foregå på mange måter. Man kan leke med dans, bevegelser og herming, man kan tegne eller fargelegge, og – opplagt nok – kan man forsøke å spille det man hører.

Ulempen med disse framgangsmåtene er at det legger til grunn en forventning om fysiske eller tekniske ferdigheter som ikke dreier seg om lytting. Skal man tegne det man hører må man også kunne tegne. Skal man bevege seg eller danse til det man hører må man kunne – eller i hvert fall være komfortabel med bevegelse og dans. Og skal man spille det man hører må man faktisk kunne å spille.

Derfor har jeg forsøkt og hatt en del hell med også å gå litt mer «analytisk» fram, i form av litt mer tradisjonell tavleundervisning. Dette betyr ikke at vi ikke også bruker de tidligere nevnte aktivitetsformene, men det jeg beskriver videre handler mer om en variasjon i arbeidsmåter.

Dynamikk

Jeg vil komme med flere innlegg senere som beskriver hvordan vi jobber mer analytisk med å lytte etter og beskrive andre musikalske grunnelementer, men i dette innlegget vil jeg her dele hvordan vi på femte trinn i det siste har jobbet med å lytte etter elementet dynamikk.

Begrepet dynamikk er gjenstand for litt ulik bruk på forskjellige språk. På norsk dreier dynamikk seg om «læren om styrkegradene i musikk«, og det beskriver musikkens lydstyrke. I utgangspunktet liker jeg ikke beskrivelsene «svak» og «sterk», da disse ordene har konnotasjoner til blant annet begrepet intensitet. På engelsk kaller man dette for «loudness», og det beveger seg på en skala fra «quiet» til «loud» (og altså ikke «weak» og «strong»). Jeg velger derfor å her introdusere musikkbegrepene «forte» og «piano». Begrepene er nok mindre brukt i den rytmiske musikktradisjonen enn i den klassiske, men jeg tenker likevel at det å bruke fagbegreper gjør den analytiske øvelsen lettere.

Engelsk wikipedia beskriver videre at «The execution of dynamics also extends beyond loudness to include changes in timbre and sometimes tempo rubato«. Dynamikk handler altså her ikke bare om lydvolum, men om endringer I musikken.

Det å øve seg på å beskrive tempo og lydstyrke og hvordan dette endrer i et musikalsk forløp seg mener jeg er svært viktig – og det er noe av det første vi jobber med i den rene lytteundervisningen.

Forslag til framgangsmåte

Dette som følger her er en enkel og grei framgangsmåte for å sette fokus på den aktive lyttingen. Det finnes sikkert flere veier mot dette målet, men jeg har gode erfaringer med å gjøre det på denne superenkle måten.

Jeg har et ganske stort musikkbibliotek i Apple Music. I appen «musikk» på min Mac kan jeg sortere sanger etter lengde. (Dette går sikkert an å løse feks i Spotify eller på helt andre måter.) Det å starte med å lytte til og analysere svært korte «låter» er nok veldig lurt, da konsentrasjonen til den gjennomsnittlige 10-åringen ikke nødvendigvis holder så veldig lenge. Til å begynne med bruker jeg et utvalg musikkstykker fra flere ulike tradisjoner, kulturer og stiler som varer i rundt 20-30 sekunder. Jeg er veldig nøye med at når vi lytter så er det kun lytting vi gjør, altså ingen snakking, skriving, tegning, eller noe annet.
Først så lytter vi etter lydstyrke. Jeg spiller av en kort liten snutt og spør fire-fem elever om hva de syntes. Var det forte eller var det piano?

Når vi har lyttet til tre-fire korte snutter og diskutert forte og piano tegner jeg dette skjemaet, og repetererer i grunnen forrige punkt, men nå går diskusjonen på tempo:

Når elevene er komfortable med å lytte etter, gjenkjenne og diskutere tempo og lydstyrke hver for seg, er det på tide å spille noen stykker der vi lytter etter begge deler samtidig:

Til nå har jeg brukt musikkstykker med lite forandring, og vi har øvet oss på å beskrive hvor i skjemaet vi befinner oss. Er det for eksempel sakte og forte, eller er det kanskje hurtig og piano? Her er det riktignok sånn at det ikke alltid trenger å være én fasit. Det en elev opplever som forte kan en annen elev oppfatte som midt i mellom forte og piano (altså mezzoforte eller mezzopiano), og så videre. Diskusjonen er poenget.
Etter hvert som elevene er blitt mer komfortable med å bruke begrepene går vi over til noe lengre musikkstykker (ca 1 – 1 1/2 minutt), med større dynamisk variasjon. Da lytter vi først en gang eller to til hele musikkstykket, før vi går gjennom kortere deler. Delene markerer vi som sirkler med tall med en pil som følger stykkets gang.

Først nå begynner vi å se behovet for å organisere analysen ut over en tidslinje, og kan her plassere ut begrepene i henhold til tiden i stykket. Her kan vi også begynne vi å ane musikkstykkets form. Etter hvert går det også an å for eksempel introdusere flere fagbegreper som for eksempel «crescendo» og «decrescendo» i musikkstiler der dette er aktuelt og mer framtredende.

Med denne framgangsmåten har vi arbeidet med å beskrive musikkstykkets dynamiske utvikling med tanke på lydstyrke og tempo. Etter min erfaring er dette elementene elevene har lettest for å kjenne igjen og beskrive. I tillegg har vi begynt å øve oss på å analysere musikkstykkets form.

Det jeg beskriver i dette innlegget er ikke et voldsomt fiffig «undervisningsopplegg». Det er enkle skjemaer og en enkel framgangsmåte. Men det er også hele poenget! Erfaringsmessig blir ofte lyttingen en sekundær aktivitet dersom man begynner med altfor mange «støtteaktiviteter». Et delmål i denne aktiviteten er nemlig også å lære barna å være tålmodige og respektfulle når man lytter. Det er selvsagt som tidligere nevnt ikke så lett for en gjennomsnittlig tiåring, men jeg tenker det da er bedre – i denne sammenhengen – å heller bruke kortere musikkstykker til å begynne med, heller enn å la elevene gjøre andre ting mens de lytter.

I tillegg er jeg nøye på å bruke stor variasjon i hva slags musikk jeg spiller, både for å kunne blande inn diskusjoner om kulturforståelse og for rett og slett å vise fram hvor mye forskjellig musikk som faktisk eksisterer.

Jeg vil etter hvert komme med flere innlegg om lytting. Først vil jeg beskrive hvordan vi jobber videre med den formale lyttingen, før jeg senere forteller om hvordan vi jobber med assosiativ og narrativ lytting, og hvordan vi bruker alt vi har lært om lytting til å jobbe med å utøve og å lage musikk.

@lektorengas

Aktuelle mål fra læreplanen

Kjerneelementet oppleve musikk legger vekt på at elevene lytter aktivt og sansende. Dette åpner for emosjonelle erfaringer fra det hverdagslige til de eksistensielle møtene med musikk, og gir elevene øvelse i å gi uttrykk for musikalske erfaringer. Kunnskap om og erfaring med musikk og musikalske virkemidler er utgangspunktet for en reflektert og utforskende tilnærming til musikkopplevelsen.

Kjerneelementet kulturforståelse handler om hvordan sangen og musikken elevene utøver, lager og opplever, er forankret og har betydning i kulturen den springer ut av. Å kunne forstå egne og andres musikalske uttrykk, å utøve musikk, å lage musikk og å oppleve musikk både forutsetter og bidrar til kulturell kompetanse. Spill, sang og dans som estetiske uttrykk er påvirket av, og er uttrykk for, historiske og samfunnsmessige forhold. Musikkens mening skapes når musikk brukes i sosiale sammenhenger, og musikk gir mening til sosiale hendelser og ritualer.

Kompetansemål 2. trinn

formidle opplevelser av ulike musikalske uttrykk gjennom samtale og kunstneriske uttrykksformer

Kompetansemål 4. trinn

formidle egne musikkopplevelser og beskrive bruk av musikalske virkemidler ved hjelp av enkle fagbegreper

Kompetansemål 7. trinn

bruke fagbegreper i beskrivelse av og refleksjon over arbeidsprosesser, resultater, musikalske uttrykk og virkemidler
utforske og formidle musikalske opplevelser og erfaringer

Kompetansemål 10. trinn

utforske og formidle musikalske opplevelser og erfaringer, og reflektere over bruk av musikalske virkemidler
lytte og prøve ut ulike uttrykk og begrunne valg i skapende prosesser fra idé til ferdig resultat
bruke gehør og notasjonsteknikker som støtte i skapende arbeid
bruke relevante fagbegreper i skapende arbeid og i refleksjon over prosesser og resultater