Som mange andre har jeg latt meg begeistre for hva KI kunne gjøre for meg, både privat og på jobb. Jeg har opplevd stadig mer uro angående dette standpunktet, og her drøfter jeg min foreløpige holdning til dette populære, men ikke ukontroversielle nye verktøyet.
Musikalsk deltakelse
Musikklærernes viktigste utfordring er ikke å utdanne profesjonelle musikere, men å skape en sosial kontekst for uformell og formell musikalsk interaksjon, som fører til ekte utvikling og til musikalisering av samfunnet.
Når et menneske skal kommunisere med et annet menneske, så handler det om vår kollektive identitet. «Kollektiv identitet er individers oppfattelse av å være del av større sosiale sammenhenger, av tilhørighet med noen grupper av mennesker, av å dele meninger, oppfatninger, holdninger og følelser de tillegger disse gruppene, og som følger av å være identifisert med disse gruppene, et svar på spørsmålet: Hvem er vi? eller Hvem hører jeg til?». Det er vår identitet som gjør oss til mennesker, og vår identitet skapes i relasjon til andre mennesker.
Vår jobb som musikklærere er ikke bare å trene elevene i personlige tekniske ferdigheter innen musikkutøving, komposisjon, musikalsk analyse eller kulturforståelse. Jobben vår dreier seg heller om å skape et rom der elevene kan få erfare musikalsk deltakelse. Dette fordi den musikalske deltakelsen blant annet lar elevene utforske og etablere relasjoner til andre mennesker.
Mennesket og musikken
Den musikalske deltakelsen er altså en måte å utforske, bekrefte og feire relasjoner på, og disse relasjonene skaper vår identitet. Vår identitet er det som gjør oss nettopp til mennesker. Da blir det viktig å være utrolig varsom med å introdusere innhold og arbeidsmetoder som er generert av algoritmer og språkmodeller, såkalt «kunstig intelligens».
Jeg var nylig i en 60-årsfeiring, der jubilanten ble gratulert med en sang der både tekst, musikk og innspilling var generert av kunstig intelligens. Sangen ble avspilt av en høyttaler mens resten av selskapet satt og hørte på. Det at teksten rimet dårlig og komposisjonen var heller uinteressant er ikke problemet. Den sterke ubehagfølelsen jeg fikk av denne formen for bursdagshilsen var heller knyttet til det heller upersonlige ved en bursdagshilsen generert av KI.
Det som gjør en bursdagshilsen til noe som er minneverdig og sjarmerende er nettopp det at den er laget av et menneske som har en mening med hilsenen. Da min nå avdøde mormor lagde sang til min kone og meg i vårt bryllup, så var teksten like full av nødrim, floskler og klisjeer som den tidligere nevnte bursdagssangen, men sangen var lagd av min mormor. Jeg ser for meg hvordan hun satt ved kjøkkenbordet og tenkte på minner hun hadde fra min barndom som hun ønsket å dele med de andre bryllupsgjestene. Og det rørende ved minnet mitt av fremføringen av sangen var ikke den musikktekniske kvaliteten ved komposisjonen eller framføringen, men at det var nettopp hun som hadde laget teksten (til melodien av Bamsens fødselsdag) og som ledet allsangen.
Dette kan aldri en KI-modell erstatte. Uansett hvor god den blir til å etterligne menneskelig språk, vil den aldri bli min mormor.
Jeg er ikke digital fundamentalist, men ønsker ulike former for digitale verktøy velkommen både i mitt liv, i min yrkesutøvelse og som «musikkdidaktikkinfluenser» på denne bloggen. Men, er noe ment som kommunikasjon av menneskelige tanker, meninger, følelser eller lignende, bør det nok produseres av mennesker. Vi bør ikke bruke datamaskiner for å gjøre oss mer menneskelig.
