All verdens musikk

I min musikkundervisning er musikkutøving den primære aktivitetsformen, men for å få glede ut av musikkutøving må man kunne å lytte til det man selv og sine medmusikanter spiller. Derfor øver vi en god del på aktiv lytting i musikktimene. En bok som har påvirket min innfallsvinkel til både lytting for min egen del og som musikklærer er boka «Every Song Ever». Jeg anbefaler den til alle som er opptatt av musikklytting og musikalsk deltakelse, både i undervisningssammenheng og ellers.

Den amerikanske musikkritikeren Ben Ratliff skrev i 2016 boka «Every Song Ever: Twenty Ways to Listen in an age of Musical Plenty». Der hevder han at siden vi nå har tilgang til all verdens musikk gjennom strømmetjenester endrer det på hvordan vi kan og bør lytte til innspilt musikk.

Musikalsk deltakelse

Ben Ratliff problematiserer i boka begrepet «sjanger», og hevder at det er bare en kommersiell konstruksjon. som nettopp er til for å sette mennesker i båser for å øke vårt behov for å kjøpe identitetsmarkører, blant annet i form av cd-plater, konsertbilletter og «merchandise». Dersom vi kan fri oss fra å definere musikk (og mennesker) i sjangre og kategorier, hevder Ratliff, og heller konsentrere oss om meningsinnholdet i musikken kan det gi oss større glede som aktive lyttere.

Siden vår identitet skapes gjennom vårt forhold til andre mennesker blir det et kommersielt poeng å skape sterke skiller mellom oss og dem, eller mellom meg og deg. Dette skriver også Even Ruud i sin bok «Musikk og identitet»: Fortell meg historiene om dine minner om musikk, hvilke artister og sjangrer du identifiserer deg med, så skal det bli tydeligere hvor du kommer fra og hører til, og hva du beveger deg i retning av og holder for viktig her i livet. […] Innenfor vårt kapitalistiske samfunnssystem, hvor konkurranse og prestasjoner utgjør sentrale verdier, betones lett individualisme og selvhevdelse når bildet av identiteten skal skisseres. Musikklivet er på ingen måte unndratt slike verdier. Snarere er musikken blitt en arena hvor mestring og selvhevdelse inntar en sentral plass.

Jeg har flere ganger henvist til boka «Musicking» av den nyzealandske musikkfilosofen Christopher Small. Han skriver blant annet at elimineringen av amatørmusikeren og amatørkomponisten fra den seriøse konsertscenen viser en holdningsendring der musikkverk som før var til for fremføring, nå er til for lytting. Et musikkstykke er ikke lenger skrevet for å gi musikere noe å spille, men for å gjøre inntrykk på tilhøreren. Jo kraftigere inntrykk, jo bedre komposisjon.

Denne holdningsendringen er en logisk følge av idéen om at musikalsk mening er innebygd i musikalske komposisjoner. Prisen å betale for dette er høy: En stor andel mennesker er utelukket fra musikalsk deltakelse. De får ikke delta i musikernes magiske verden. De er redusert til forbrukere som bare har et valg om å kjøpe eller ikke kjøpe.

Jeg tolker verken Small, Ruud eller Ratliff til å mene at det ikke er lov å ha ulike musikalske preferanser, eller at det nødvendigvis er et ideal å være en kulturell omnivor. Men, for Ben Ratliff er det viktig å fri seg fra forhåndsdefinerte «ikke-musikalske» merkelapper som nettopp sjanger. Han anbefaler å heller enten lytte etter nettopp musikalske byggeklosser som melodi, harmoni, variasjon, dynamikk, tempo, eller å lytte til mer utøverfokuserte egenskaper som for eksempel inderlighet, virtuositet, intensitet eller samspill. Og så kan man bygge seg opp en musikalsk «smak» basert på det faktiske innholdet i ulike musikker i stedet for kommersielle merkelapper.

Denne åpenheten for allsidighet finner man også igjen i læreplanen for musikkfaget i grunnskolen. Ifølge læreplanen skal musikkundervisningen i grunnskolen «bidra til at elevene forstår hvordan musikk både springer ut av kulturer, skaper kultur og bidrar til samfunnsendringer, og elevene skal få erfare at musikk kan bidra til livskvalitet.» De skal få «kunnskap om og erfaring med musikk og musikalske virkemidler», for å kunne forstå «egne og andres musikalske uttrykk», og «hvordan sangen og musikken elevene utøver, lager og opplever, er forankret og har betydning i kulturen den springer ut av.»

Målet til Ben Ratliff er å vise oss at ulike måter å bedrive musikk på kan ha mer til felles enn man først skulle tro. På samme måte er målet med musikkundervisningen ikke allsidighet for allsidighetens skyld, men å øve inn en grunnleggende respekt for andre mennesker og deres uttrykksmåter.