Det er skrevet utallige bøker om musikk, og jeg skal ikke skryte på meg å ha lest alle. Noen bøker leser man etter å ha fått en anbefaling på ett eller annet vis, mens andre bøker ramler man over mer eller mindre tilfeldig. Her er fem bøker om musikk som på ett eller annet vis har gjort stort inntrykk på meg.
Christopher Small – Musicking (1998)
En av bøkene som sto på pensumlista til masterstudiet på Norges musikkhøgskole da jeg begynte der høsten 2017 var Christopher Smalls Musicking. Jeg hadde aldri hørt om boka før, og den ble ikke spesielt høyt prioritert på min leseliste. Men så, utover våren 2018, hadde vi en forelesningsserie med Øivind Varkøy om musikkfilosofiske perspektiver. Både i Varkøys glimrende musikkfilosofiske bøker, og i forelesningene var Christopher Small et navn som til stadig dukket opp. Jeg bestemte meg for å framskynde lesingen av denne boka, og det viste seg å være lurt.
Et av Smalls poenger i Musicking er at musikk ikke er en ting eller et fysisk objekt, det er ikke en gang et substantiv. Vi må heller betrakte musikk som et verb – som en handling – det å musikke. Handlingen å musikke er ifølge Small en handling hvor vi mennesker utforsker, etablerer og feirer relasjoner. Varkøy skriver i sin bok Musikk – Dannelse og eksistens (2017) at begrepet musicking også handler «om relasjoner vi ønsker skal eksistere, og som vi lengter etter å oppleve, og ikke bare de relasjonene som faktisk finnes akkurat her og nå. Det kan handle om relasjoner mellom mennesker, med og i oss selv, med våre fysiske legemer, med kosmos eller med det overnaturlige.»
Jeg synes denne måten å tenke om musikk på er fascinerende, og det frigjør meg som musiker, musikkpedagog og lytter fra et produktfokus til et prosessfokus – som Small skriver, all kunst er handling, og meningen ligger i skapingen og ikke i produktet. Musikk er ikke den mest abstrakte kunstformen, men den mest konkrete. Forholdene vi mest av alt ønsker oss er rundt oss, brakt til oss av alle som deltar, uansett om den eneste personen som deltar er en jogger med walkman eller en ensom fløytist.
Denne boken er en stor del av teorigrunnlaget for min masteroppgave. Jeg planlegger også et noe lengre innlegg på denne bloggen om Smalls tanker om det å musikke.
Edit 06.04.22: Og her finner du det innlegget.
Min masteroppgave finner du her:
Musikalsk-digital danning
Om grunnskolens musikkundervisning og det digitale Denne masteroppgaven er en studie av fenomenet digital danning slik det fremstår i den norske grunnskolens musikkundervisning. Oppgaven inneholder en gjennomgang av tidligere forskning om digitale verktøy i musikkundervisnings-sammenheng og et teoretisk rammeverk om musikalsk-digital danning som viser hvordan selvet konstrueres i en kultur hvor musikk som tenkning og…
@lektorengas
Peter Doggett – You Never Give Me Your Money (2010)
Dette er boken for de som er interesserte i populærmusikkhistorie, og spesielt historien om The Beatles. Jeg har vært svært interessert siden jeg som 10-åring var med på et korpsprosjekt i Mo i Rana med musikk av gruppen. På den ene siden er jeg ikke så veldig interessert i å lese alle mulige musikerbiografier, enten det gjelder «klassisk» musikk eller «populærmusikk», men det er noe som for meg er så veldig fascinerende med akkurat The Beatles.
Det jeg kjente til om The Beatles fra før dreide seg mer om historien om gruppen som tenåringsidolene som ble foregangspersoner i motkultur på slutten av sekstitallet. Denne boken tar derimot for seg en for meg litt mindre kjent side av historien om The Beatles – nemlig historien om det som skjedde med deres økonomiske imperium etter bruddet i 1969/70. Doggett skriver godt og interessant om hvordan blåøyd optimisme og skjødesløshet ble til kynisme og sår krangling. Historien rundt forholdet mellom John Lennon og Yoko Ono blir også belyst på en måte som jeg ikke kjente til før, uten at det fortelles som en Se&Hør-aktig kjendissladderhistorie, men som en historie om en musiker og kunstner som på grunn av sin status tar en god del dårlige valg.
Her er et forslag til en undervisningsøkt om The Beatles:
En time om The Beatles
I 1962 ga rockegruppa The Beatles ut sin første låt, Love Me Do. Hvorfor snakker vi om The Beatles så lenge som 60 år etter at de var populære? Jo, fordi The Beatles påvirket verden på måter som ingen andre andre artister hadde gjort før dem, og som ingen vil kunne gjenta. Her kommer en…
Nick Hornby – High Fidelity (1995)
Da jeg var 20 jobbet jeg i en kjedeuavhengig platebutikk som hadde sterkt fokus på faglig integritet og kvalitet. Jeg hadde kjærlighetssorg og lette etter mening med livet. Da var det kanskje ikke så rart at boken High Fidelity traff meg midt i mellomgulvet akkurat i den perioden – boka handlet jo om meg!
Dette er den eneste romanen på lista, og jeg forventer selvsagt ikke at noen skal ha like nært forhold til temaet for boka som det jeg hadde våren 2001. Men det er jo en grunn til at boka har blitt en klassisker, også filmmatisert med blant andre John Cusack og Jack Black i hovedrollene.
Hovedpersonene i boka (og i filmen) er snobbete «eksperter» i en platebutikk som lar sin selvutnevnte musikkekspertstatus gå ut over både seg selv, hverandre og kunder. Det mest ubetalelige øyeblikket er når en kunde blir nektet å kjøpe et bestemt album, ikke fordi musikken ikke er bra nok, men fordi kunden ikke er bra nok for å høre på akkurat den musikken!
@lektorengas
Aaron Copland – What to Listen for in Music (1939)
Den amerikanske komponisten Aaron Copland skrev i 1939 en bok om det å lytte til musikk. Copland hevder at vi lytter til musikk på tre forskjellige nivåer – det sansende, det uttrykksfulle og det musikalske.
Det sansende er å lytte etter når vi bare opplever musikken for musikkens egen skyld, også gjerne som bakgrunnslyd mens vi gjør andre aktiviteter. Det uttrykksfulle dreier seg om å lytte etter en mening med musikken fra komponisten eller utøverens side. Og det musikalske nivået er når man bruker sine forkunnskaper mer eller mindre bevisst til å erfare det som skjer i musikken i seg selv.
Jeg er ikke nødvendigvis enig i alt Copland skriver, men hans tanker om nivåer i lytting har inspirert meg til å utvikle mine egne «kategorier» eller «nivåer» av lytting. Jeg kaller disse «formal lytting», «assosiativ lytting» og «narrativ lytting». Når man bedriver formal lytting lytter man etter «fakta» i musikken, altså prøver man å oppdage hvilke musikalske byggeklosser som er brukt – instrumentvalg, spilleteknikk, tempo, dynamikk, klanger, rytmer, melodier, harmonier og så videre. Det er altså en form for analytisk lytting. Det neste er «assosiativ lytting», der man forsøker å avdekke hvilken mening som er intendert fra den som har komponert musikken, den som fremfører musikken, og i de tilfellene det er aktuelt, den som har satt på cd-en, spotify-strømmen, grammofonplaten eller liknende. Når man har blitt tilfredsstilt på de to forrige nivåene går man over i et nivå jeg kaller den «narrative lyttingen», der man fortaper seg eller drømmer seg bort i musikken. Det er ikke nødvendigvis sånn at det man tenker på har noen direkte sammenheng med det som skjer i musikken, men i og med at det foregår mens man lytter er det ikke helt tilfeldig hva man tenker på heller. Hva man dagdrømmer om når man hører på Saties gymnopedier er nok forskjellig fra hva man dagdrømmer om når man lytter til Maja Ratkje, Duke Ellington eller death metal-versjonen av John Cages 4’33».
De pedagogiske konsekvensene samt noen konkrete forslag til aktiviteter rundt dette er tema er tema for et senere innlegg på denne bloggen – Lytting i musikktimen.
Ben Ratliff – Every Song Ever (2016)
Akkurat som Aaron Coplands bok er dette en bok om det å lytte til musikk. Ben Ratliff har som forutsetning for sin innfallsvinkel til lytting at det ikke lenger gir noen mening å snakke om begrepet sjanger. Nå for tiden identifiserer ikke musikklyttere seg ut fra hvilken musikkstil de liker, men svært mange av oss har blitt musikalske og kulturelle omnivorer, som kan finne mening i å lytte til mange ulike musikkstiler og musikktradisjoner.
Derfor tar heller Ratliff utgangspunktet i hva man faktisk kan høre i musikken, når han kommer med forslag til lytteeksempler. Han har delt inn kapitlene i boka etter musikalske temaer som «slowness», «speed», «sadness» og «density» for å nevne noen. Det gjør at i stedet for å lete etter hva som skiller både de ulike musikalske tradisjonene og oss som lyttere, så kan vi lete etter hva vi har til felles. Jeg synes dette er et mye mer fruktbart utgangspunkt for det å snakke om, det å lytte til og det å lære bort musikk.
Jeg har laget spillelister på min youtube-kanal med lytteeksemplene Ratliff nevner, og vil også komme nærmere tilbake til dette tidligere nevnte blogg-innlegget «Lytting i musikktimen».
Lektor Engås 