Denne pausepiffen er superenkel, men den har slått an maksimalt i alle klasser fra 4.-7. trinn.
Denne har jeg lært av min islandske kollega Björg.
- Klassen (eller gruppa) står i ring.
- Jeg spør klassen hvem som er den neste som har bursdag (eller noe annet som gir meg en tilfeldig valgt elev). Dette steget kan jeg også av og til hoppe over, og så bare bestemmer jeg selv.
- Eleven (eller jeg) som er først starter med å knikse lett i knærne og sier høyt og tydelig «1».
- Den neste eleven knikser i knærne og sier «2», den neste «3» og så «4».
- Når vi kommer til elev nummer 5 skal denne si «5» og sette seg ned. Denne eleven er nå ute av leken.
- Neste elev etter denne starter på nytt med «1», og sånn fortsetter det helt til det er bare en elev igjen. Denne er da vinneren.
- Hvis vi skal leke på nytt er det vinneren som velger det nye tallet. Tallet må være minst 3, men øvre grense bestemmes mer av elevenes alder. På fjerde trinn var det mer enn nok at 9 er høyest. Sjuendeklassingene klarer nok høyere, men er det mer enn 20 blir leken veldig lang.
Her er det selvsagt også rom for å si «six-seven» for vittigperene i klassen.
Det vi øver på i denne leken (som i mange andre lignende leker) er timing, vente på tur, finne sitt sted i rekka, å ikke ta mer plass enn nødvendig, å tørre å bruke stemmen, og ikke minst å kunne telle. Alt dette er viktige ferdigheter i musikkfaget.
