Det finnes mange syn på hva musikkfaget i grunnskolen er, kan være og skal være. Er jeg som musikklærer en håndverkslærer som skal opplære elevene i tekniske ferdigheter og faktakunnskaper, eller er jeg en kunstner som skal gi elevene eksistensielle erfaringer gjennom møter med store kunstverk og sin egen kreativitet? Hva slags konsekvenser kan disse ytterpunktene ha? Og finnes det et alternativ?

Musikklærernes fagsyn

I statistikken på denne bloggen og på youtube-kanalen min, ser jeg tydelig at innleggene som dreier seg om praktiske aktiviteter man kan gjøre i musikkundervisningen er de desidert mest populære innleggene. Om det skyldes at det finnes mange musikklærere uten faglig trygghet og kompetanse, om det skyldes et fagsyn hos musikklærere om at det håndverksmessige er det viktigste i faget i grunnskolen, eller om det rett og slett skyldes at mine mer teoretiske innlegg er dårligere, det vet jeg ikke.

Likevel, så leser jeg aktivt innleggene på flere av facebookgruppene for musikkundervisning i grunnskolen. Der deles det erfaringer og det spørres etter konkrete tips, og slik jeg oppfatter det er det meste av det som etterspørres og deles knyttet til den håndverksmessige siden av faget. Det gjelder konkrete tips til aktiviteter, låtvalg, gitargrep, utstyr og liknende. Dette kan jo også tolkes på flere måter – enten til at musikklærere er svært trygge i sin teoretiske, didaktiske og pedagogiske bakgrunn og derfor ikke trenger innspill på dette, eller til at det håndverksmessige er det som står i fokus. Altså at musikk er et fag som i stor grad dreier seg om tekniske ferdigheter og praktiske kunnskaper.

@lektorengas

Læreplanen

Jeg har tidligere delt et innlegg hvor jeg analyserer læreplanen av 2020 opp mot læreplanen av 2006, for å se hvilke mulige fagsyn som læreplanen legger opp til. Jeg har gått gjennom begge læreplanene og sett dem i lys av Hanken og Johansens (Musikkundervisningens didaktikk, 2013) beskrivelser av ulike musikkfag og i lys av Frede V. Nielsens (Almen musikdidaktik, 1998) fagkonsepsjoner.

Der skriver jeg at den nye læreplanen legger opp til en større betoning av musikk som en del av den poly-estetiske oppdragelsen. Elevene skal ha sakfaglig kunnskap, men som et grunnlag for det å oppleve musikk. De skal ikke bare «lytte» til musikk, men de skal «oppleve musikk». Hvordan måler og karaktersetter man om noen har «opplevd musikk»? Er dette en anerkjennelse av at musikkfaget har verdier som ikke lar seg kvantifisere? Det at å «oppleve musikk» er tatt inn som ett av fire kjerneelementer, tolker jeg som et tegn på at LK20 setter fokus på estetiske erfaringer i større grad enn før.

Den aller største endringen fra tidligere læreplaner er at den spontane leken er tilbake i musikkfaget, og jeg ser dette i sammenheng med musikk som spillefag og musikk som trivselsfag. Jeg synes det er positivt at man anerkjenner lek som et viktig element i skolen generelt og i musikkfaget spesielt. Kan det tenkes at en skole som også rommer lek er en skole med mindre fokus på prestasjoner og vurderinger, men som også anerkjenner at det er dimensjoner ved elevers læring som ikke lar seg veie og måle? At lek skal være en del av musikkfaget er etter mitt syn også en tydelig anerkjennelse av at musikken har en iboende funksjon som noe som også kan skape trivsel.

Håndverksfag, estetisk fag eller en tredje vei

Jeg er skeptisk til et sterkt fokus på håndverksmessige ferdigheter i musikkfaget, da jeg tror dette er noe som kan ekskludere mange barn fra nettopp fine opplevelser og erfaringer med musikk. Det betyr ikke at ikke også jeg bruker tid på å øve ferdigheter hos mine elever, men ferdighetene er ikke målet i seg selv. Målet er den musikalske erfaringen. Derfor har jeg for eksempel brukt mye tid på å finne ut hvordan jeg kan undervise i gitar på en måte som gjør at alle elever kan være med, uten at det går på akkord (ha ha) med den musikalske erfaringen.

På den andre siden er jeg også skeptisk til et musikkfag som dreier seg om erfaringer med musikk som stor kunst, der lytting til musikk av døde, hvite, europeiske menn står sentralt. Om musikkfaget blir et fag som dreier seg om å lytte til Mahlers symfonier eller Schuberts lieder, tviler jeg på at mange elever vil bli svært grepet av dette.

Den tredje veien er å se på musikk som et fag der den musikalske erfaringen er nært knyttet til den utøvende siden av faget. Jeg har tidligere skrevet om mitt møte med Christopher Smalls syn på musikk som en handling. Å musikke (musicking) er musikalsk deltagelse, enten ved fremføring, lytting, øving, komponering eller dansing. Musikalsk deltagelse er et møte mellom mennesker som skjer gjennom organiserte lyder. Møtet er både i en fysisk og en sosial setting. Det viktige spørsmålet vi må stille oss om den musikalske deltagelsen er hva er betydningen av at dette møtet skjer på dette tidspunkt, dette sted og med disse deltagerne? Small forstår musicking som en menneskelig aktivitet, musikalsk deltagelse. Den musikalske deltagelsen påvirker vår eksistens som individer og fellesskap.

Sånn sett er musikk ikke bare et fag som dreier seg om å lytte til «stor» musikk, og heller ikke et fag som bare dreier seg om å skulle trykke på de rette tangentene til riktig tid. Men hvis musikalsk deltagelse handler om forhold mellom mennesker, så er det en måte vi kan forstå verden på, og gjennom forståelsen kan vi erfare hvordan vi kan få et godt liv. Musikk er altså nært forbundet med vår danning.

Musikalsk deltagelse

Ifølge Small handler også det å erfare musikalsk deltagelse om det å kunne ha agentskap i eget liv. Da amatørmusikeren og amatørkomponisten forsvant fra den seriøse konsertscenen utover 1900-tallet og platebransjen ble en kommersiell milliardindustri finner vi en holdningsendring – musikkverk var tidligere ment for fremføring, nå er de for lytting. Et musikkstykke er ikke lenger skrevet for å gi musikere noe å spille men for å gjøre inntrykk på tilhøreren. Jo kraftigere inntrykk, jo bedre komposisjon. Denne holdningsendringen er, ifølge Small, en logisk følge av idéen om at musikalsk mening er innebygd i musikalske komposisjoner. Prisen å betale for dette er høy: En stor andel mennesker er utelukket fra musikalsk deltagelse. De får ikke delta i musikernes magiske verdenen. De er redusert til forbrukere som bare har et valg om å kjøpe eller ikke kjøpe.

Min jobb som musikklærer dreier seg altså om å la elever oppleve og erfare musikalsk deltagelse, for å gjøre dem til agenter i egne musikalske liv. Musikk er noe som er rundt oss hele tiden, det skaper og former vår identitet og vår opplevelse av oss selv. Da er det viktig at barn har erfaringer med at de, sammen med sine venner, kan skape sine egne musikalske erfaringer, og ikke bare få de levert av youtube-algoritmer som serverer dem noe som ligner på det de allerede har hørt.

Small ser på musikkstykker som et narrativ, og ikke som et sett strukturer. Han mener at det å lære opp lyttere i å forstå musikkverkers struktur kan ødelegge deres mulighet for nytelse og undring over musikalske narrativ. Gjerne et narrativ i form av den klassiske oppbyggingen av en historie – orden, forstyrrelse, gjenoppretting. Musikkstykkets struktur er en konsekvens av komposisjonen, ikke en forutsetning for den.

Hvis vår opplevelse og nytelse av et musikkverk avhenger av vår oppfattelse av dets struktur, noe mange musikkvitere mener, så kan vi heller ikke fullt ut nyte stykket før etter fremføringen er ferdig, siden det er først da strukturen blir åpenbar. Dette er absurd sett i forhold til hvordan vi faktisk opplever musikk. Hvis ikke nytelse og opplevelse er tilstede fra begynnelsen, er det ikke noe poeng i å lytte i det hele tatt. Videre lurer Small på om platebransjen, gjennom å muliggjøre gjentatt lytting til de samme musikkverkene, ødelegger for muligheten til å bli overrasket av narrativ fortellerkunst.

Min mening er derfor at musikk altså ikke er et fag man skal ta lett på. Det er heller ikke et fag som skal dreie seg om tekniske ferdigheter – den musikalske erfaringen man gjør ved å være musikalske deltagere er det som skal stå i sentrum. Den musikalske erfaringen er heller ikke noe som skal komme ved analyse eller opplevelse av store verker, men gjennom aktiv deltagelse i utøvende musisering.

Jeg ser på musikkfaget som alle andre skolefags endepunkt. Når vi skal invitere foreldre inn i skolen for å markere store begivenheter er det på den musikalske scenen at de tekniske ferdighetene fra for eksempel matematikk-, norsk- og engelskfagene kommer til sin praktiske anvendelse. Vi står på scenen for å oppsummere all vår «skolelige» lærdom i et kulturelt relevant sluttprodukt. Som Small skriver: de som deltar i en musikalsk fremføring sier i praksis – til seg selv, til hverandre, og til alle som ser på eller lytter – Dette er det vi er.

Skolevegring

I det siste har det gått en debatt i Aftenposten rundt boken Skolevegringsmysteriet av Gaute Brochmann og Ole Jacob Madsen.

Brochmann og Madsen skriver den 5. mars 2022 at «skolevegrere er en svært sammensatt gruppe, som individuelt kan trenge nokså forskjellige tiltak. Likevel er problemet blitt så utbredt at tiden synes moden for å også diskutere om ikke det er noe bekymringsfullt med deler av skole- og samfunnsutviklingen som gjør at stadig flere unge vil, men ikke får til å delta.»

Line Warholm svarer den 22. mars at «det handler først og fremst om å være fornøyd med det som er godt nok, både hos oss voksne og hos barna. Om å stille krav til at barna skal bidra til fellesskapet fremfor å prestere på egne vegne. Dette må vi gjøre på dugnad – alle vi voksne rundt barna våre. Vi må skape et varmt samfunn, der det er helt ok å være sånn midt på treet. Slik at vi kan si til barna våre: «Ja, skoledagen er slitsom og kjedelig. Og jeg skjønner at du ikke er på topp i dag. Men du kan trygt gå ut i verden som en halvbra versjon av deg selv. Det er godt nok!»»

Til sist kom det et tilsvar fra Brochmann og Madsen den 23. mars der de ønsker at vi skal «breie ut normalitetsrommet i norsk skole og sørge for at flere barn trives er en bedre løsning enn å moralisere over mødre og fedre som i rettferdighetens navn gjør så godt de kan.»

Jeg har vært svært kritisk til mye av det Brochmann skriver om digitale verktøy i skolen. Dette skriver jeg blant annet om i kapittel 1 i min masteroppgave. Her tror jeg derimot at Brochmann er på ballen, med unntak av at han er litt sent ute. Endringene han etterlyser er allerede i gang. Som jeg skrev tidligere i dette innlegget er det i den nye læreplanen allerede kommet et sterkere fokus på lek – i musikkfaget i hvert fall.

Lek i musikkfaget

Jeg har tidligere skrevet et innlegg om nettopp lek i musikkfaget. Der skriver jeg at:

«Musikkpedagogprofesjonen har ikke alltid hatt et positivt syn på lek i musikkfaget, da mange har følt at det har redusert musikkfaget til et rent triselsfag. Det å se på musikk som et trivselsfag er etter min erfaring mer kontroversielt blant mine musikklærer-kolleger enn mine lærerkolleger. Mens musikklærere ofte vil legitimere musikk som et viktig praktisk-estetisk fag, vil mange av mine kolleger som ikke selv underviser musikk se på musikk som et mer eller mindre rent trivselsfag, som skal gi elevene et (ofte sårt tiltrengt) avbrekk fra en ellers kjedelig skolehverdag.

LK20 som innføres 1. august 2020 legger føringer om et musikkfag med mer lek enn tidligere. Jeg synes det er positivt at man anerkjenner lek som et viktig element i skolen generelt og i musikkfaget spesielt. Kan det tenkes at en skole som også rommer lek er en skole med mindre fokus på prestasjoner og vurderinger, men som også anerkjenner at det er dimensjoner ved elevers læring som ikke lar seg veie og måle? At lek skal være en del av musikkfaget er etter mitt syn også en tydelig anerkjennelse av at musikken har en iboende funksjon som noe som også kan skape trivsel.»

Her er det en viktig presisering: Man kan ikke tolke denne betydningen av lek som fritt kaos. For at leken skal bli fin for alle er det fremdeles nødvendig med regler. Disse reglene er de musikalske reglene. Når vi spiller et ostinat og synger «Hit the Road, Jack», er det ikke sånn at elevene kan løpe rundt å gjøre hva de vil – da ødelegger de leken. Når jeg lærer elevene gangen i låten og hvordan den ideelle måten å spille instrumentene på, er det å sammenligne med å lære seg reglene for et ballspill. Men når grooven sitter og «leken» er i gang, har mine elever stort rom til å improvisere, finne på selv, eksperimentere med å bryte reglene – det siste kan til og med være litt av poenget. Min oppgave som lærer er å både vise elevene hva reglene er, men også hvordan de kan bryte dem.

Det som nettopp er med på å forhindre at den musikalske leken blir bare kaos i stedet for lekende musikalsk deltagelse, er en musikklærer som er allsidig, dyktig og trygg i sine håndverksmessige kunnskaper og ferdigheter. Hen må vite hvordan leken kan foregå for å kunne lede leken.

Det betyr også at musikklæreren må være trygg i sin kunnskap om formidling og tilretteleggelse for estetiske erfaringer gjennom musikk. Kunst er lek, lek er kunst.

Den kulturelle sammenhengen mellom estetiske erfaringer og lek er ikke vanskelig å få øye på. Øivind Varkøy skriver i flere av sine bøker at selve nyttigheten i kunst og musikk ligger i at det å ha en estetisk opplevelse eller erfaring ikke egentlig har noen nytte for noe. Kunsten kritiserer derfor kravet Varkøy opplever om at alt i skolen skal ha en nytteverdi. Akkurat som det å leke. Verdien av det å leke med musikk i skolen kan heller ikke måles og veies. Det er vel en av de grunnleggende kjennetegnene på lek – det kan ikke måles i kroner og øre, men det er likevel verdifullt. Videre sier Varkøy at læring ikke kan detaljplanlegges og styres utenfra, da læring er en diskontinuerlig prosess. I min forståelse, akkurat som lek.

De kontrapunktiske fjellvettreglene

Journalisten og forfatteren Jakob Arvola skrev i 2013 en kritikk av de norske fjellvettreglene, hvor han sammenligner dem med janteloven.

Det finnes knapt noe mer klamt, kleint og egalitært nedskrevet på den skandinaviske halvøy enn de norske fjellvettreglene. De er en videreføring av den snusfornuftige, belærende norske tonen.

Jakob Arvola
  1. Du trenger ikke trening for å legge ut på langtur. Det finnes dem som forsøker å innbille deg at det er best å holde seg der man er. Det er skrevet selvhøytidelige sanger om slikt, om de nære ting. Dra gjerne ut på langtur, langt og lengre enn langt, det er ikke farlig å bli andpusten. Du kommer til å få se så mye. Glem de nære ting. Forkast dem.
  2. Det er ikke nødvendig å melde fra hvor du går. Finn ditt eget gjemmested der ingen, absolutt ingen, kan finne deg, selv ikke med hunder og varmesøkende kamera. De vil ha deg inn i rekkene. La dem lete, sitt stille til det går over.
  3. Vis ingen respekt for opp til flere vedtatte sannheter, og særskilt ikke for værmeldingen. Den endrer seg fra time til time, og slår ofte feil. Oppsøk uværet, bli venn med det.
  4. Pakk lett. Kvitt deg med alt overflødig utstyr som tynger deg ned, som binder deg, og som snakker til grådigheten. Du kan kle deg i dyre allværsjakker, bli beundret for alt du har unt deg og forsynt deg med, men under skallet er det bare deg. Det er alltid godt nok.
  5. Vær ytterst skeptisk til råd fra erfarne fjellfolk, lytt ikke til dem for lenge. Flere av dem har interesse av at du ikke kommer lenger, og vil helst at du skal bli der du er. Noen av rådene de gir deg er utdaterte, dypt forfeilede og kan være svært farlige.
  6. Bruk kart og kompass med varsomhet, husk at hvis du kommer til et punkt der kartet ikke stemmer med terrenget, er det terrenget som er feil, du er på et sted du ikke skal være. Gå videre. Hold fast ved kartet du har med deg, og gi deg ikke før terrenget stemmer. Fjell kan flyttes. Det er tungt, men verdt jobben.
  7. Gå alene. Bli kjent med deg selv. Slipp taket i dem som drar deg i feil retning. Du kjenner dem raskt igjen med litt trening.
  8. Det er en stor skam å snu seg vekk fra sine egne drømmer. Vend aldri tilbake til stedet du forlot med vemmelse.
  9. Bruk kreftene dine, du blir tidsnok gravd ned.

Gjengitt i sin helhet med tillatelse.

Jeg bruker denne teksten som inspirasjon for min musikkundervisningspraksis som dreier seg om lek med musikk.

  1. Vi trenger ikke mye trening – de tekniske ferdighetene er ikke i sentrum.

2. Jeg skriver ikke mål på tavla – selv om alle fire femteklasser starter med samme utgangspunkt og samme regler, er det ikke mislykkede timer om det vi ender opp med er forskjellig.

3. Vi viser ikke respekt for vedtatte sannheter, men hyller «feil». Vi er feiltastiske!

4. Vi kan klare oss med det utstyret vi har. Ett rytmeegg kan være like morsomt og utfordrende å spille som et piano med 88 tangenter.

5. Mitt ord er ikke lov når det kommer til musikalske valg. De «uerfarne» elevene har like mye de skulle sagt som meg.

6. Noter og nedskrevne sangtekster er noe som skal brukes med varsomhet.

7. Elever bør lære seg å stole på seg selv. Soloimprovisasjon er kjempegøy hvis alle er enige om at alt er lov og ingenting er feil.

8. Ingenting er for barnslig, for teit eller for rart. Om vi liker å spille en «barnslig» sang, så er det vårt valg.

9. Overdrivelse er et poeng. Man kan alltid spille sterkere, svakere, raskere, saktere. Vi kan ikke vite hvor grensen til det absurde går før vi har krysset den.

Epilog

Jeg har i dette innlegget vist til min forståelse av musikk som noe som dreier seg om forhold mellom mennesker. Det er en aktivitet vi mennesker gjør for å etablere, bekrefte og feire relasjoner.

Jeg har også vist til en forståelse av det å drive med kunst som en form for lek, og jeg har drøftet debatten om skolevegring med å være enig i at mer lek og mindre målstyring er noe som kan hjelpe mot skolevegring.

De håndverksmessige sidene av musikkfaget er ikke målet i seg selv, men en støtte og et grunnlag for å gjøre estetiske kunstneriske erfaringer. Disse kunstneriske erfaringene er en form for lek, og lek er noe som ikke bare kan knyttes til trivsel, men det er en viktig måte å erfare verden på. Det å lære elevene å styre, delta i og videreutvikle den sosiale deltagelsen gjennom lek med musikk er det viktigste målet for musikkundervisningen i grunnskolen.

Ja til mer lek i skolen. Ja til mer lek i musikkfaget. Ja til et musikkfag som handler om å utforske og etablere relasjoner gjennom lek med musikk.

En tubalærer jeg hadde for mange år siden brukte å si hvis noen var nervøse før en konsert: «Det er ingen som dør, det er bare musikk».

Men hvis det skolevegrerne, og alle vi andre, trenger for å «bli den beste utgaven av oss selv» er mer lek og mer musikalsk deltagelse, så kan det hende vi dør litt uten musikk.