All verdens musikk

Ben Ratliffs bok «Every Song Ever» er en inspirerende og dyptgående analyse av hvordan vi lytter til musikk, og hvordan denne aktiviteten kan berike våre liv og vårt samfunn.

Ratliff er en erfaren musikkjournalist som har skrevet om musikk i en årrekke, og i denne boken har han samlet mange av sine tanker og observasjoner om musikkens betydning og funksjon.

Ratliffs bok gir en viktig påminnelse om hvordan lytting til musikk er både en sosial handling og en kilde til verdifulle erfaringer. Lytting til musikk kan være en måte å oppleve og utforske forskjellige kulturer og tradisjoner på, og det kan bidra til å utvikle en dypere forståelse av menneskelig erfaring og følelse. Samtidig er lytting også en aktivitet som kan styrke samhold og fellesskap, og som kan bidra til å skape forbindelser mellom mennesker på tvers av kulturelle og språklige barrierer.

Boken er skrevet på en lettfattelig og engasjerende måte, og Ratliff bruker eksempler fra en rekke sjangre og artister for å illustrere hvordan musikk kan være en sosial praksis som går ut over det rent musikalske. Han argumenterer for at musikk kan være en måte å engasjere seg i kultur, politikk og samfunn på en dypere og mer meningsfull måte enn bare å høre på musikken i seg selv. Dette gjør boken til en viktig påminnelse om betydningen av lytting til musikk, og hvordan denne aktiviteten kan være en kilde til verdifulle erfaringer og sosiale handlinger.

Jeg vil anbefale «Every Song Ever» til alle som er interessert i musikk og hvordan vi lytter til den. Boken gir en grundig analyse av hvordan lytting kan være en meningsfull og engasjerende aktivitet, og den kan brukes som en guide for å utforske ulike musikalske tradisjoner på en dypere og mer engasjerende måte. Boken gir også verdifulle tips og råd om hvordan man kan lytte til musikk på en mer aktiv og reflekterende måte.

Ratliffs bok om lytting kan tolkes som en form for kulturell omnivorisme, der musikklyttere søker å oppleve og engasjere seg i en bred vifte av musikkstiler og tradisjoner. Dette kan ses som en utfordring til tidligere teorier om musikksmak og sosial posisjon, og kan være interessant for de som er interessert i hvordan våre kulturelle preferanser påvirkes av samfunnsmessige strukturer og kulturell kapital.

Teorien om kulturell omnivorisme ble lansert av forfatterne Richard A. Peterson og Albert Simkus i boka «How Musical Tastes Mark Occupational Status Groups» fra 1992. De argumenterte for at det ikke lenger er en klar sammenheng mellom musikksmak og sosial klasse, og at en ny form for kulturell kapital har oppstått. Denne nye formen for kulturell kapital var den kulturelle omnivoren, som har bred kulturell kunnskap og interesse, og som kan bevege seg mellom ulike kulturelle uttrykk og stiler.

I stedet for å sortere musikk etter stiler, tradisjoner og sjangre, tar Ratliff utgangspunkt i hva man faktisk kan høre i musikken. Han har delt inn kapitlene i boka etter musikalske temaer som «slowness», «speed», «sadness» og «density» for å nevne noen. Det gjør at i stedet for å lete etter hva som skiller både de ulike musikalske tradisjonene og oss som lyttere, så kan vi lete etter hva vi har til felles. Jeg synes dette er et mye mer fruktbart utgangspunkt for det å snakke om, det å lytte til og det å lære bort musikk.

I en kontekst der kultur forstås som en form for kunnskap og opplevelse som både er verdifull i seg selv og kan bidra til personlig og samfunnsmessig utvikling, er det en sammenheng mellom danning og høy kulturell kapital. Høy kulturell kapital kan forstås som en akkumulering av kunnskap og erfaringer innenfor det som tradisjonelt anses som høykultur, slik som klassisk musikk, kunst og litteratur.

Danningsbegrepet kan også sees som en prosess der individet oppnår kulturell kompetanse og bevissthet gjennom eksponering for og utforskning av ulike kulturelle uttrykk og erfaringer. En høy kulturell kapital kan dermed bidra til å styrke og utvikle individets danning, ved å gi tilgang til og muligheter for å engasjere seg i ulike kulturelle uttrykk og erfaringer.

Samtidig kan det argumenteres for at danning ikke nødvendigvis er begrenset til høykulturelle uttrykk og erfaringer, og at også populærkultur og andre former for kulturell kunnskap og erfaring kan være relevante for en bred og helhetlig danning. Derfor kan en høy kulturell kapital ses som en del av en større og mer omfattende prosess med danning, som også inkluderer andre former for kulturell kunnskap og erfaring.

En av de mest interessante aspektene ved boken er å lese Ratliffs bok som en parallell til Christopher Smalls bok «Musicking». Begge forfatterne argumenterer for at musikk ikke er en form for kunstnerisk produkt, men en måte å samhandle med andre mennesker på. Small og Ratliff understreker begge at musikk kan være en sosial praksis som styrker samhold og fellesskap, og som bidrar til å utvikle en dypere forståelse av verden og menneskelige erfaringer. Jeg oversetter begrepet «musicking» til musikalsk deltagelse.

«Every Song Ever» er svært relevant for musikklærere og pedagoger, og boken har gitt meg mange gode ideer til meningsfulle lytteaktiviteter som en naturlig del av undervisningen. Lytting er heller ikke bare relevant i forbindelse med kjerneelementet «oppleve musikk», men aktiv lytting er en viktig forutsetning for arbeid med musikkutøving, komponering og kulturforståelse.

Lytting er også et tema for boken «Musikk i LK20», der jeg er medforfatter.